IMG_3344 copy 2

Digitale hoder og tradisjonell undervisning

Mediebransjen er stadig på jakt etter nye «digitale hoder» for å møte kundenes ønske om strategisk rådgivning, webutvikling og programmatiske kjøp. Men dagens skole mangler læringsverktøy tilpasset disse hodene. Hvordan kan bransjen bidra til at dagens ungdom besitter kompetansen vi krever når de er klare for arbeidslivet?

Dagens ungdom, de digitalt innfødte, lærer seg en helt ny måte å lære og tenke på enn tidligere generasjoner. Jo mer mer erfaring man får med interaktive tjenester, dess vanskeligere er det å konsentrere seg om lange setninger og hele bøker. Hjernen til en ungdom i dag bombaderes med inntrykk. Det er ingen som lenger sitter stille i stolen mens de ser på tv. Få slår av alle andre inntrykk for å lese en bok.

Pulitzer Prize finalist Nicolas Carr mener hjernens grunnleggende struktur endrer seg etter hvert som vi blir mer digitale. Potensielt kan dette skape grunnleggende genetiske forskjeller mellom en multimedieerfaren elev og en tekstkulturell lærer. Å skulle sitte stille ved pulten for å høre en lærer kommunisere enveis ut i klasserommet kan bli en utfordring, ikke bare for rastløse kropper, men også for de videreutviklede digitale hjernene.

Med dagens teknologi der bøker overføres til nettbrett, kan vi se hvordan bøker blir lest. Er det avsnitt som hoppes over, eller kanskje et kapittel eleven bruker ekstra lang tid på? Ved å fragmentere innholdet (debundling) kan modeller, tekster og bilder settes sammen på nytt (rebundling) til man finner en form som leserne trives med. Den nye konteksten vil også endre måten vi konsumerer stoffet på. Hvordan sider er utformet i form at farge, bevegelse og oppsett bestemmer hva vi gir oppmerksomhet.

Professor i journalistikk ved New York University, Mitchell Stephens, mener all innovasjon starter med imitering av gamle former. TV-serier er for eksempel bygget opp med kulisser som ligner teaterscener. Dagens e-bøker er påfallende like papirbøker. Virkeligheten er dynamisk og i kontinuerlig endring. De digitale læringsverktøyene må tilpasses ungdoms evne til å konsumere og legge til rette for læring via nettverk og samarbeid. Clay Shirky påpeker i boka “Here comes everybody” at plattformer som WordPress, Twitter og Flickr gir folk mulighet til å samarbeide og konversere på måter som tidligere kun var mulig å utføre via tradisjonelle institusjoner. En student som har samarbeidet med andre i timesvis via nettspillet World of Warcraft, vil kanskje lettere tilpasse seg det teampregede arbeidet som preger arbeidslivet.

I den tradisjonelle undervisningsformen betraktes kunnskap som en vare, løsrevet fra kontekst. Vær så god, -her har du kunnskapen du trenger og et diplom på at du har lært det vi ville du skulle lære! I det digitale nettverksbaserte samfunnet ser man at mennesker må knyttes sammen, for å bygge mer kunnskap sammen. Det er styrke i de svake bånd, og potensialet i å lære mer ved samarbeid med flere er stor.

Men når nye digitale læringsverktøy skal kjøpes inn og videreutvikles, er det ikke kunnskapen om endrede hjerner, viktigheten av samarbeid og konsumeringskapasiteten designet gir, som det fokuseres på. Det er store offentlige anbudsprosesser der ”Nasjonal digital læringsarena”, et innkjøpssamarbeid mellom 18 fylkeskommuner, som står for de digitale læringsmidlene til videregående skoles elever. Det bygges opp store, ufleksible, digitale systemer som er ment å supplere og erstatte dagens lærebøker.

Kostnadene til produksjonen av innholdet senkes dramatisk (selv om anbudsprosesser ikke er kjent for å være billige). Når innholdet er publisert, koster det ikke noe mer om en ekstra student tar det i bruk. Produksjon av en enhet av et digitalt læringsverktøy som dette er derfor nærmest null. Når ingen private aktører tjener på å utvikle multimedieverktøy tilpasset uberdigital ungdom, vil utviklingen være avhengig av disse statlige kronene man får ved å vinne anbudet. Tunge dokumenter skal fylles ut, HMS- skjemaer og skatteattester vedlegges og kapasiteten dokumenteres. Det er uinteressant for små bedrifter som kanskje koordinerer arbeidet i sine nettverk fremfor å besitte kompetansen i eget firma, å delta. Det kan fremstå som unødvendig tungt å vinne frem til elevene med kreative program debundlet og fragmentert for å tilpasse seg den enkelte elevs læringsevne.

Hva skjer når tradisjonelle hjerner utformer digitale læringsressurser for digitale hjerner? Vil de være tilstrekkelig tilrettelagt? Silicon Valley sitt uoffisielle motto har blitt ”Den fornuftige mannen tilpasser seg verden; den urimelige mannen forsøker konstant å korrigere verden til seg selv. Derfor er all fremgang avhengig av den ufornuftige mannen (George Bernard Shaw i Inc 2014). For å sikre kompetanse og unges læring må de digitale hodene selv utforme utdanningssektoren. Tradisjonelt sett ganske ufornuftig. Potensielt vår beste investering.

Skriv en kommentar

Laster